Aktuelt/Utdanning og undervisning/Undervisning NORD universitet

Introduksjon

Denne innledningen er et grunnlag og utgangspunkt for undervisningen som blir gitt på tema Aktivitet og Deltakelse. Det skal gi inspirasjon og motivasjon for et videre faglig fokus på kunnskap som er nødvendig for å realisere likeverdige muligheter og reell deltakelse for alle. Det skal være en faglig inspirasjon til å arbeide for at alle mennesker skal ha mulighet til å leve et aktivt og selvstendig liv.

Undervisning ved profesjonsutdanningen - Nord Universitet

Undervisningsopplegget er utarbeidet av Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelse og er et samarbeid med Nord Universitet.

Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser

I 2012 fikk Helse Nord RHF ansvaret for Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser og driften av tjenesten er lagt til Valnesfjord Helsesportssenter. Kompetansetjenesten skal styrke det som lenge har vært et underprioritert og kunnskapssvakt område innen spesialisthelsetjenesten, nemlig kunnskapen om barn og unge med nedsatt funksjonsevne og hva som kan øke samfunnsdeltakelse for denne målgruppen.
Mens mange kompetansetjenester innen spesialisthelsetjenesten skal øke kunnskap og kompetanse om en bestemt diagnose eller medisinske tilstander, skal denne kompetansetjeneste ta utgangspunkt i funksjon. Det er hva barnet greier eller ikke, og ikke hva sykdommen heter, som avgjør. Det betyr at kompetansetjenesten skal omfatte mange ulike former for funksjonsnedsettelser, diagnoser og tilstander – enten de er medfødt eller ervervet. Barn og unges funksjonsevne er relatert til omgivelsene og bestemmer i hvor stor grad det er mulig å delta på viktige livsarenaer som hjem, barnehage, skole og fritid. Tjenesten skal initiere til tverrsektoriell samhandling om tilbud. Deltakelse i aktiviteter i lag og foreninger må bli like viktig og få samme prioritet som de mer tradisjonelle habiliterings- og rehabiliteringstilbudene.

Hovedmål

«Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelse skal løfte kunnskaps- og kompetansenivået nasjonalt og lokalt til et slikt nivå at alle – brukere, tjenesteytere, politikere, forskere – har den kunnskapen som er nødvendig for å realisere likeverdige muligheter og reell deltakelse for barn og unge med funksjonsnedsettelser.»

Aktivitet og deltakelse

Aktivitet og deltakelse er et viktig tema for fagpersoner som i sitt arbeid møter personer med nedsatt funksjonsevne. Det er et tema som krever tverrfaglighet og samhandling på tvers av både faglig og administrativt nivå.

Personer med funksjonsnedsettelse er tapere på de fleste av livets arenaer selv om full deltakelse og likestilling har vært det overordnende målet i politikken for funksjonshemmede siden først på 80-tallet.

2001 kom NOU 2001:22 «Fra Bruker til Borger» som dokumenterte at det er lang vei å gå før målet om full deltakelse og likestilling er nådd. «Fra Bruker til Borger» ble fulgt opp av «Full deltakelse for alle? Utviklingstrekk 2001 – 2006» hvor konklusjonen var at fortsatt er det langt igjen før målsetting om full deltakelse er oppnådd.

I 2006 kom St. meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Her kommer det klart frem at en ulik fordeling av levekår og ressurser i samfunnet resulterer i en ulik fordeling av helse, sykdom og dødelighet.

«Personer med funksjonsnedsettelser har som gruppe dårligere økonomiske levekår enn gjennomsnittet i befolkningen. Det er særlig tre faktorer som er avgjørende for de økonomiske levekårene: sysselsetting (arbeidsinntekt), offentlige overføringer i form av trygder og sosiale ytelser, og eventuelle merutgifter som følge av funksjonsnedsettelsen.
Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser viser at mens om lag 75 prosent av befolkningen som helhet er sysselsatt, gjelder dette bare for omlag 45 prosent av de med nedsatt funksjonsevne. I tillegg er deltidsarbeid mer utbredt blant personer med nedsatt funksjonsevne».

I 2007 kom Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, «Personer med nedsatt funksjonsevne skal ha mulighet til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere og skal ha samme mulighet som andre til å leve et aktivt og selvstendig liv» (Ot.prp. nr. 44, 2007 – 2008).

I 2012 kom Folkehelsemeldingen God Helse – Felles Ansvar (St. meld. nr. 34, 2012 – 2013). En viktig melding med gode intensjoner – men få konkrete satsninger og flere svakheter. En av svakhetene er at det foreslås få forpliktende tiltak som kan bidra til å utjevne levekår.

Norge ratifiserte FNs konvensjonen for rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne 3. juni 2013. Konvensjonen slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har de samme menneskerettigheter som alle andre. Den dekker mange områder hvor funksjonshemmede opplever diskriminering, blant annet tilgang til rettigheter, deltakelse i offentlig og politisk liv, rett til utdannelse, rett til å delta i arbeidslivet, frihet fra tortur, utnyttelse og vold, samt bevegelsesfrihet. Konvensjonen skal også fremme respekt og innebærer en endring fra å forstå funksjonshemmede som velferdstrengende til å utfordre barrierer i samfunnet.

Arenaer for aktivitet og deltakelse

Vennskap og sosial omgang dannes ut fra nærhet til, og i fellesskap om, aktiviteter sammen med andre på samme alder. Det er viktig å få kontakt med andre barn eller unge for å ha noen å sammenligne seg med og for å få styrket egen identitet. Det må derfor finnes aktivitetstilbud hvor barn og unge med funksjonsnedsettelse kan delta sammen med andre. Utfordringene er å bidra til å skape tilhørighet i vennekrets, prioritere inkluderende aktiviteter, ivareta sosiale relasjoner og å hindre at samfunnet bidrar til utestenging og diskriminering fra viktige arenaer.

Fritidsarenaer er viktige for realisering av livsholdninger, og gir også bedre livskvalitet. De fleste samfunnsborgere opplever dette som selvfølgelige velferdsgoder, men for personer med funksjonsnedsettelse kan det være vanskelig å fylle fritiden med meningsfull aktivitet. En fritidsaktivitet eller ferdighet som læres på fritiden kan være inngang til aktiviteter i regi av skolen, eller motsatt. For eksempel dersom du lærer deg å sykle med spesialsykkel, pigge på ski eller på skøyte på fritiden m.v., kan det utnyttes av skolen til elevens beste. Skolen må tilegne seg kompetanse slik at eleven kan følges opp.

Skolen har ansvaret for å legge til rette for et godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø som fremmer elevens helse, trivsel og læring (Opplæringslovens § 9A-2). Skolen bør oftere spørre seg hva som skal til for at alle skal kunne delta i ulike aktiviteter, fysiske og sosiale, og hvordan dette kan la seg gjennomføre i skolens regi. Da kan samhandling med andre profesjoner være nødvending. Ved å mestre en aktivitet, som i eksemplene i avsnittet over, kan eleven være delaktig i aktiviteten og ha felles tema å samtale med sine medelever om. Noen elever trenger veiledning i hvordan de skal mestre sin elevrolle, og da er Drop-In metoden et konkret verktøy som kan anvendes.

Helsetjenesten har ansvaret for å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade og nedsatt funksjonsevne. Helsetjenesten skal også fremme sosial trygghet og sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Skal vi lykkes med disse oppgavene må det også fra helsetjenestens side være større fokus på hva som skal til for at vi skal holde oss friske og ha et meningsfullt og godt liv. Det er et arbeid som krever samhandling på tvers av sektorer og fag.

Utfordringer og mål

Med bakgrunn i det som finnes av kunnskap, dokumentasjon og forskning er det på høy tid at personer med funksjonsnedsettelse får en tydeligere plass i nasjonale helse og levekårstrategier. Det foreligger mye kunnskap om hvilke områder det må settes inn tiltak, og vi vet noe om hva som virker. Likevel viser all dokumentasjon at det fortsatt er en lang vei å gå før målet om full deltakelse og likestilling er nådd, for eksempel:
Uansett hvordan man velger å måle helse, ser man at mennesker med nedsatt funksjonsevne har dårligere helse, dårligere levekår og mindre sunn livsstil enn befolkningen generelt. Det er ti ganger mer vanlig med dårlig helse blant personer med funksjonsnedsettelse sammenlignet med befolkningen generelt.

Ulikhet i helse skyldes ikke funksjonsnedsettelsen, men kan forklares med kjente risikofaktorer knyttet til levekår og levevaner som kan påvirkes.
Levekårsundersøkelser viser at mennesker med funksjonsnedsettelse i for liten grad sikres levekår på linje med den øvrige befolkning. Undersøkelsene viser bl.a. at mennesker med funksjonsnedsettelse er mindre aktive enn gjennomsnittet i befolkningen. Skal man oppnå målsettingen om likestilling og deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse er bl.a. motivasjon og tilgjengelighet til fritidsaktiviteter et sentralt og viktig område.

Barn og unge med funksjonsnedsettelser opplever begrensninger i deltakelse i daglige aktiviteter. Deltakelsesinnskrenkningene øker med årene. Resultatet av dette kan føre til begrensninger i deltakelse på flere samfunnsarenaer.
Stillesittende fritid er dobbelt så vanlig blant personer med funksjonsnedsettelse sammenlignet med befolkningen forøvrig.
Statistikk over levevaner viser at personer med funksjonsnedsettelse er mindre aktive enn personer uten funksjonsnedsettelse og utvikler oftere overvekt/fedme og røyker mer.
Tilgjengelighet til idretts- og fritidstilbud er ikke gode nok.
Psykiske helseproblem er dobbelt så vanlig hos personer med funksjonsnedsettelse sammenlignet med befolkningen forøvrig. Psykiske helseproblem hos unge forsterkes ofte gjennom dårlige levevaner.
Barn og ungdom med funksjonsnedsettelse ønsker seg venner, men har liten vennekrets, ønsker et sosialt liv, men opplever isolasjon.

Hvorfor skal Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser fokusere på disse utfordringene?

Nasjonale strategier for oppvekst og helse tar i for liten grad hensyn til utfordringer som er spesielt knyttet til personer med funksjonsnedsettelse.
Helseatferd påvirkes i stor grad av økonomiske og sosiale bakgrunnsfaktorer og forskjeller vil gi seg utslag i bl.a. større risiko for uheldig helsemessig utvikling.

Personer med funksjonsnedsettelse er overrepresentert i gruppen som mottar en eller annen form for stønad til livsopphold. Etter Kompetansetjenestens oppfatning vil dette medføre at personer med nedsatt funksjonsevne kommer enda dårligere ut på flere ”samfunnsområder”.

Personer med funksjonsnedsettelse er underforbrukere av kulturtilbud/kulturaktiviteter. Det er bl.a. for lite informasjon om, og ”markedsføring” av, for eksempel aktivitetshjelpemidler. Det er stort behov for kompetanse i aktuelle fagmiljø. NAV melder om underforbruk av aktivitetshjelpemidler.

Personer med funksjonsnedsettelse er fortsatt for lite til stede i et mangfoldsperspektiv. Dette henger sammen med at funksjonshemming i for stor grad ennå oppfattes som en personlig ”tragedie” og forventninger om deltakelse ikke er til stede, mens det egentlig er et samfunnsansvar. «Kanskje er diagnosen fortsatt for viktig».