Nasjonalt velferdsteknologiprogram har hatt en nasjonal utprøving av velferdsteknologi til barn og unge med nedsatt funksjonsevne i samarbeid med et lite knippe kommuner siden 2015. Disse kommunene er Bodø, Drammen, Horten i samarbeid med Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser, Risør, Sandnes, Steinkjer og Ålesund. Til sammen har de lokale prosjektene omfattet rundt 60 barn og unge. Etter fire års utprøving finner man at når velferdsteknologien brukes riktig og barnet settes i sentrum, så opplever man i prosjektene gevinster i form av økt selvstendighet, mestring og deltagelse for barna, samt at teknologien kan bidra til trygghet og avlastning for foreldrene.
Bakgrunn
Velferdsteknologiprosjektet er blant annet forankret i FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen), artikkel 23.
Barn med psykiske og fysiske funksjonshemminger har samme rett til å leve et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer dets verdighet, fremmer selvtillit, og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet.
Stortingsmeldinger, offentlige utredninger, opptrappingsplaner og strategier har alle løftet fram behovet for bedre sammenhengende tjenester til barn og unge med nedsatt funksjonsevne, bedre tilrettelegging for å kunne mestre eget liv og ha en meningsfull hverdag, og oppleve ivaretakelse og inkludering som pårørende.
Dette gjenspeiles i effektmålene for dette oppdraget:
- Øke deltagelse i fritidsaktiviteter for barn og unge med funksjonsnedsettelser.
- Økt livsmestring i et habiliterings-/rehabiliteringsperspektiv for det enkelte barn/ungdom.
- Opplevelse av økt trygghet og avlastning for pårørende.
Utfordringsbildet
Barn og unge med nedsatt funksjonsevne er en svært sammensatt gruppe med ulike utfordringer, og det er stor variasjon både i behov for bistand og kommunale tjenester, samt oppfølging av spesialist. Likevel er det mange i målgruppen som har behov for tjenester og bistand hele livet. Uavhengig av diagnose eller funksjonsnedsettelse, er selvstendighet, deltagelse og mestring av eget liv viktig for menneskeverd og selvfølelse. I et samfunnsperspektiv vil det også ha innvirkning på grad av bistand og sysselsetting.
Stikkord for utfordringsbildet til denne gruppen er utenforskap i undervisning, mindre deltakelse i jobbfellesskap og fragmenterte tjenester som igjen styres av ulikt lovverk. Forskningen viser at foreldrene til barn med nedsatt funksjonsevne må bruke mye tid på å administrere barnets rettigheter, og å påse at disse rettighetene blir oppfylt i skolen, på fritiden og i hjemmet. Tidsbruken på foreldrenes side viser at foreldrene i gjennomsnitt jobber mindre og at familiens samlede inntekt er lavere som igjen bidrar til en lavere total verdiskapning for sammfunnet.
Dette er noe av bakgrunnen for at prosjektet også har et mål om at teknologien skal bidra til trygghet og avlastning for foreldrene.
Prosjektets formål
Målgruppen i prosjektet har vært barn og unge med funksjonsnedsettelser, hvor hovedvekten av barn som har deltatt har vært i skolealder, mellom 7 og 15 år. For å dekke de utfordrende overgangene og starten på livet videre som voksen, har prosjektene ved behov inkludert unge voksne opp mot 26 år.
Formålet med utprøvingene å identifisere og prøve ut kommersielt tilgjengelige velferdsteknologiske løsninger, som kan bidra til at barn og unge med funksjonsnedsettelser enklere kan delta i og mestre fritidsaktiviteter. Aktivitetene skulle støtte opp under den enkeltes habilitering- og rehabiliteringsprosesser (livsmestring), samt bidra til økt trygghet og avlastning av pårørende.
Oppdragsteksten og begrepsbruken er operasjonalisert i lys av utfordringsbildet skissert over:
Kommersielt tilgjengelige betyr at teknologien skulle være hyllevare, slik at prosjektene ikke satte i gang utvikling av ny teknologi. Prosjektet har erfart at en del av teknologien som selges som hyllevare likevel ikke er klare til bruk, hvor prosjektene har blitt viktige sparringspartnere for leverandørene i videreutvikling og tilpasning av teknologien.
Enklere kan delta i og mestre fritidsaktiviteter er forstått som at det oppleves som lettere - både for barnet/ungdommen selv og for pårørende - å kunne delta rent praktisk; å vite om, organisere seg (og/eller andre) for å komme seg dit, melde seg på, kommunisere rundt aktiviteten, uttrykke ønske om å delta eller å vite om barnet har lyst til å dra. Mestre, eller mestringsevne, er sett i sammenheng med at aktivitetene skal støtte opp under den enkeltes habilitering- og rehabiliteringsprosesser.
Dette medfører at fritidsaktivitetsbegrepet er tolket vidt og inngår i en helhetstenkning rundt bruker, behov og aktiviteter i et livsmestringsperspektiv. Det vil si at barnehage/skole/arbeidssted inkluderes, i tillegg til den tid barnet/ungdommen tilbringer hjemme i egen bolig, på avlastning eller sammen med venner og med støttekontakt.
Videre skal tiltakene også bidra til økt trygghet og avlastning av pårørende (Før 2019: at foreldre lettere kan kombinere arbeid med omsorgen for barna). Dette er forstått med utgangspunkt i pårørendes utfordringsbilde, som beskrevet ovenfor.
Teknologier
De tidlige utprøvingene i dette prosjektet testet vidt forskjellige teknologier, fra såkalte trygghets- og mestringsteknologier til teknologier for lek og aktivisering på fritiden. Etterhvert ble utprøvingene noe mer spisset, og det ble lagt føringer om at det skulle være teknologier innenfor områdene:
- språk- og kommunikasjonsteknologi
- teknologi til tid, planlegging og struktur
- lokaliseringsteknologi
- samhandlingsteknologi
Dette er likevel store kategorier som rommer utallige teknologiske løsninger fra ulike leverandører, i form av frittstående enheter og apper på nettbrett, mobil eller PC. Begrepet mestringsteknologi er også brukt av kommunene.
Språk og kommunikasjonsteknologi er teknologi som understøtter språk og språkutvikling, enten for barn og unge som mangler talespråk eller har begrenset, utydelig eller forsinket talespråk.
Teknologi til tid, planlegging og struktur har vært mest brukt i utprøvingstiden på tvers av kommuneprosjektene. Dette er teknologi som bidrar til organisering, oversikt og forutsigbarhet i hverdagen, både hjemme og på skole/ i barnehage.
Lokaliseringsteknologi er bruk av sporingsteknologi som muliggjør lokalisering av bruker ved behov, og som bidrar til frihet for bruker og trygghet for pårørende.
Samhandlingsteknologi er teknologi som legger til rette for bedre kommunikasjon og informasjonsdeling mellom bruker, pårørende og tjenesten, og tjenesteytere seg imellom. Dette er plattformer hvor man kan dele bilder, tekst, preferanser eller aktiviteter, slik at alle som samhandler rundt barnet/ungdommen har tilgang på oppdatert informasjon.
Kilde
Denne artikkelen er basert på informasjon fra erfaringsrapporten som kan leses i sin helhet her:
