Tone Pernille Østern (til venstre) er professor i kunstfagdidaktikk med vekt på dans ved Institutt for lærerutdanning på NTNU. I 2003 grunnla hun Danselaboratoriet i Trondheim, som sitt doktorgradsprosjekt. Fra 2012 er dansekunstner Ingeborg Dugstad Sanders kunstnerisk leder og har utviklet gruppen videre. Elen Øyen (til høyre) er fortsatt med i Danselaboratoriet, og Tone og Elen underviser og skriver ofte sammen.
Danselaboratoriet har et relasjonelt kunst- og læringssyn.
- Det vi lærer, gjør vi sammen. Vår forskning og våre erfaringer skriver seg fra Danselaboratoriet, men er overførbare til andre læringssituasjoner og aktiviteter. Dans skapes i møtet mellom mennesker. Mye står og faller ved lærerens eller lederens kunstneriske mot til å gjøre aktiviteten på nye måter, og på den måten åpne opp for at ulike mennesker kan møtes. Man må tenke over sine verdier og hva man egentlig vil med den virksomheten man leder, sier Østern.
Danselaboratoriet utforsker dans gjennom improvisasjon, koreografi og diskusjon. Helt siden oppstarten har Danselaboratoriet både vært et kunstnerisk prosjekt for å utvikle forståelsen av hva dans kan være, et kunstpedagogisk prosjekt med mål om å involvere ulikekroppede mennesker, og et forskningsprosjekt.
- Min tanke med Danselaboratoriet da jeg startet det, var at dans kan være noe annet enn det jeg har opplevd før. Selv er jeg utdannet scenisk danser. Gjennom et tradisjonelt utdanningsløp ble jeg vant til at folk som danser var som meg: Unge, bleke jenter med standardkropper. Jeg lurte på om dans kunne være noe mer. Kunne det være dans i helt andre kropper også? sier hun.
Østern savnet mangfoldet i kunstneriske uttrykk. Etter å ha flyttet til Trondheim fra Stockholm startet hun og noen andre dansekunstnere Mixed Ability Project, forløperen til Danselaboratoriet.
- Det ble nye måter å arbeide med dans på, i møtet med helt andre kropper enn vi var vant til. Jeg ba danserne melde tilbake hva de hadde opplevd og lært. Svarene interesserte meg. Det ble opptakten til mitt doktorgradsprosjekt på Teaterhøyskolen ved kunstuniversitetet i Helsingfors, sier Østern.
På Danselaboratoriet er man hele tiden åpen for å endre på dansen.
- Deltakerne skal ikke presses til å danse på bestemte måter. Det er aktiviteten som skal tilpasses, sier hun.
Elen Øyen har danset i Danselaboratoriet Kompani siden 2005.
- Min første tanke var at "dette blir for vanskelig, de andre er så mye flinkere enn meg". Jeg så for meg at jeg kom til å være med i noen få måneder. Jeg skulle bare holde ut til første forestilling. Jeg fikk noen oppgaver jeg trodde var for vanskelige, men så mestret jeg det! Det gjorde noe med selvtilliten min. I dag er Danselaboratoriet mye mer enn en hobby for meg. Dette er en stor del av livet mitt. Min lidenskap! sier hun.
Dansen gir Elen Øyen tilhørighet og trygghet, og også integritet.
- Jeg har stor innflytelse på det som foregår; mine tanker teller like mye som hva de profesjonelle danserne mener. Alle er med og koreograferer. Vi improviserer oss fram, og det vi viser fram på scenen er også min dans, sier Øyen.
I Danselaboratoriet får hun hele tiden bekreftelse på at hun er bra nok som hun er.
- Det er nok å møte opp på øving og være Elen. Jeg kan danse det jeg føler der og da, uten press på teknikk. Improvisasjon er veldig befriende, og vi lager dansekunst av høy kvalitet som er stilig å se på. Erfaringene fra Danselaboratoriet påvirker også resten av tilværelsen. Jeg er mindre redd for å komme med mine ideer og tanker, sier hun.
Som pedagog setter Tone Pernille Østern integritet høyt.
- Jeg må utvikle en pedagogisk refleksivitet og være villig til å endre mine ideer om hvordan man skal danse. Improvisasjon betyr å gjøre det vi ikke har sett før. Når man arbeider med ulike kropper ser man mye dans som man ikke har sett før. Det minner meg på at jeg med min utdanning kanskje ikke vet alt om hva dans er. Det er ikke nødvendigvis en ferdig form eller ferdig teknikk. Alles mening teller. Improvisasjon krever kunstnerisk mot. Det handler om å ha en undersøkende og nysgjerrig holdning. Som lærer må man ha en plan, men være villig til å fravike den alt etter hva som dukker opp. Ulikhet er en skapende kraft, sier Tone Pernille Østern.
Tekst og foto: Hanne Løkås Veigård
Klikk på bildet for å se det større:
