TFA brukes som en samlebetegnelse for tilpasset praksis på alle aktivitetsarenaer som helsesport (i rehabilitering), paraidrett, tilpasset opplæring (i skole), organisert friluftsliv og uorganiserte fritidsaktiviteter der «spesiell» tilrettelegging blir benyttet. TFA som praksis bygger på noen grunnleggende samfunnsverdier og tilhørende holdninger, og relevante kunnskaper.
Sherrill (2004) mener at;
Adapted Physical Activity (APA) is first, and foremost, the beliefs and attitudes that enable service providers to embrace individual differences and enjoy the challenge of helping others achieve personal goals in relation to self-actualization trough physical activity.
Påvirket av hennes tenkning beskriver Morisbak at kompetanse på TFA-feltet består av fire grunnleggende komponenter.
Det er:
- Verdier/filosofi/ideologi; som fremmer et samfunn for alle, basert på menneskeverd, like rettigheter og likestilling.
- Holdninger; som toleranse og solidaritet, og vilje til å handle ut fra overbevisning om viktigheten av verdigrunnlaget.
- Kunnskaper; basert på refleksjoner over utøveres erfaringer og over egne erfaringer i praksis, samt fra FoU.
- Praksisferdigheter; gjennomføre aktivitetspraksis med pedagogiske didaktiske virkemidler (hva – hvorfor – hvordan) innenfor rammer konstruert av de tre andre komponentene. (Morisbak 2021)
Barn og unge med funksjonsnedsettelser opplever større begrensninger enn jevnaldrende i fysisk deltakelse på alle arenaer; i idrett, i friluftslivet, i skolegården og andre fritidsarenaer (Imms m.fl. 2008, Nyquist 2012, Svendby 2013, Asbjørnslett 2015). De har også mindre aksjonsradius enn andre på samme alder. Samtidig viser det seg at det ikke er vesentlig forskjell i opplevd glede ved deltakelse i fritidsaktiviteter (Engel-Yeger m.fl. 2009, King m.fl. 2009). For å bistå slik at flest mulig barn og unge kan nyttiggjøre seg de positive effektene av et aktivt liv, kan kunnskap og kompetanse om TFA være avgjørende.
Figur av Tilpasset fysisk aktivitet
Figuren illustrerer at Tilpasset fysisk aktivitet foregår ofte i et samspill mellom fysisk aktivitet, deltaker og ressursperson, i ulike miljø og med ulike kontekster (videreutviklet etter Morisbak 2014, i Bergkvist m.fl. 2020)
Som Figuren viser kan TFA foregå gjennom deltakelse innenfor både idrett, friluftsliv, skole, fritid og rehabilitering (ytterste ring i figuren, representerer samfunnsarenaer).
Det er ønskelig at flest mulig gjennom oppveksten får erfare og mestre ulike fysiske aktiviteter, illustrert gjennom den tykke pilen mellom deltaker (grønn sirkel) og fysisk aktivitet (lilla sirkel). Lærer man seg en fysisk ferdighet, kan det være et «verktøy» som kan brukes gjennom hele livet for å oppleve glede og mestring, delta sammen med andre og ivareta egen helse.
Sentrale mål i TFA er innlæring og forbedring av ferdigheter (illustrert i figur 2 som samspill mellom deltaker og fysisk aktivitet, den brede pilen). Dette er også sentrale mål for fysisk aktivitet generelt.
For personer med funksjonsnedsettelser kan det være mer utfordrende å nå disse målene. Det kan for eksempel være behov for mer støtte og veiledning fra en ressursperson, illustrert ved den guloransje sirkelen, på veien mot mestring av aktiviteten. En ressursperson kan være en fagperson som har flere års (pedagogisk) utdannelse på fagområdet fysisk aktivitet og funksjonshemming som i praksis handler om hvordan fysisk aktivitet kan tilpasses. Det kan være en svømmetrener i et IL, eller det kan være en venn, en støttekontakt, eller en assistent. Med andre ord: ulikt behov for tilpassing gir ulikt behov for kompetanse hos ressurspersoner.
Grensen for når det er behov for spesielle tilpasninger kan variere fra deltaker til deltaker, fra aktivitet til aktivitet, og fra arena til arena. En deltaker kan ha behov for tilpasning i én aktivitet, mens han kan mestre en annen aktivitet uten tilpasning. To deltakere med tilnærmet likt funksjonsutfall kan ha behov for ulik grad av tilpasning i samme aktivitet. Vurderinger av om det er behov for tilpasning, og i tilfelle i hvilken grad, har fagpersoner ansvar for å gjøre i samråd med hver enkelt deltaker (Bergkvist m.fl. 2020).
Fagpersoner som jobber med TFA ønsker ofte å videreutvikle gode strategier for deltakelse der barn og unge er, for eksempel på skolen og i lokalmiljøet (Nyquist 2012). Eksempler er beskrivelse av hva som skal til for å kunne delta i en kroppsøvingsundervisning eller en fritidsaktivitet. TFA kan dermed være inngangsporten til økt deltakelse på ulike samfunnsarenaer. Tilpassing ut fra aktivitets-pedagogisk målsetting vil si å tilrettelegge for deltakelse i aktivitet på tross av funksjonsnedsettelsen og ikke på grunn av (Morisbak, I. og Standal, Ø. 2006). Det betyr at aktiviteter, miljø og kontekst i stor grad tilpasses den enkelte, og ikke motsatt.
I denne artikkelen er mye av teksten hentet fra kapittel 7 – Tilpasset fysisk aktivitet i boka Barn og unge med funksjonsnedsettelser - Aktivitet og deltakelse i fellesskap .
Du finner informasjon om boken her: /barn-og-unge-med-funksjonsnedsettelser-aktivitet-og-deltakelse-i-fellesskap.531658.no.html
