Noen utfordringer i rehabiliteringsfeltet
Når barn og unge har vært til konsultasjon hos, eller hatt opphold i, spesialisthelsetjenesten, er det naturlig at fokuset fra spesialisthelsetjenesten også omfatter hvordan de kan leve et aktivt, deltakende og likeverdig liv på alle arenaer. Dette inkluderer også fritidsarenaen! I Norge er dette ivaretatt av lover, handlingsplaner, stortingsmeldinger, retningslinjer og veiledere, og er en ønsket politikk (Helsedirektoratet 8/2009, Helsedirektoratet 2015, Solstad m.fl. 2015, Meld. St. 18 2010–2011, Helsetilsynet 2008, St.meld. nr. 47 2008-2009). Realiteten speiler ikke intensjonene. Mange deltar lite i fritidsaktiviteter sammen med andre, og får heller ikke muligheter til å velge (Nyquist 2013). Samhandling mellom kommunale tjenester og frivillig sektor er viktig for å lykkes med målet om likeverdige muligheter for deltakelse. Handlingsplan for habilitering beskriver at barn og unge med habiliteringsbehov, skal sikres deltakelse i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter (Helsedirektoratet 8/2009). For eksempel har støttekontaktordningen et uutnyttet potensiale (ibid).
Solstad m.fl gjorde i 2015 en kartlegging av kompetanse og tilbud om aktivitet og deltakelse innen habilitering for barn og unge i kommuner og i spesialisthelsetjenesten (Solstad m. fl. 2015). Informantene var koordinerende enhet, og var valgt fordi de fra myndighetenes side er fremhevet som et sentralt virkemiddel for å kunne nå målsetningene for habiliterings- og rehabiliteringsarbeidet innen helse- og omsorgstjenestene (St. prp. nr. 1 2008-2011). Bakgrunnen for etablering av koordinerende enhet var at tjenestene til personer med kroniske sykdommer og behov for habilitering og rehabilitering, i for liten grad var koordinert (Helsedirektoratet 2011). Kartleggingen som ble gjort av Solstad m.fl, tegner et bilde av at kompetanse og kunnskap på kommunalt nivå, når det gjelder tilpasset fysisk aktivitet som virkemiddel for økt deltakelse for barn og unge med funksjonsnedsettelser, er lav, tilfeldig, og til dels personavhengig (Solstad m.fl. 2015). Etableringen av koordinerende enhet i kommunene er heller ikke kommet så langt som forventet. Koordinerende enhet i kommunene strever med å ivareta kjerneoppgavene, og mangler avklaringer rundt ansvar og roller (ibid). I tillegg er forståelsen av rehabilitering ulik hos ulike aktører i en rehabiliteringsprosess. Det medfører utfordringer når planer lages og iverksettes (Breimo, Sandvin og Lunde 2014). Aktørene i rehabiliteringsprosessen har også delvis andre roller enn tidligere og noen har helt nye roller. Andre, som frivillig sektor, har ikke vært delaktig i prosessen tidligere, men må nå være en aktør (ibid, Helsedirektoratet 2015). Helsedirektoratet sin Veileder for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator (Helsedirektoratet 2015) forsøker å tydeliggjøre roller og ansvar for ulike aktører i en rehabiliteringsprosess. For å komme fra skrift til handling er det altså fortsatt en vei å gå.
Prosjekt Ulikheter gir muligheter er et bidrag til at kommuner og spesialisthelsetjeneste finner sin vei, slik at målgruppen kan leve et aktivt, deltakende og likeverdig liv på alle arenaer.
Hvem er med?
Fire kommuner med tilhørende helseforetak er rekruttert med i forprosjektet. Kommunene og helseforetakene hører til i hver av de fire Regionale Helseforetakene. Deltakerne i prosjektet er Horten kommune og Sykehuset i Vestfold – Kysthospitalet, Askøy kommune og Helse Bergen – Haukland Universitetssykehus, Stjørdal kommune og Helse Nord-Trøndelag, samt Bodø kommune og Helseforetak Nordlandssykehuset – Bodø.
Norges Idrettsforbund er en stor aktør i det frivillige Norge, og er også invitert inn i prosjektet gjennom sine fagkonsulenter med fagområde idrett for funksjonshemmede.
Beitostølen Helsesportsenter og Valnesfjord Helsesportssenter er invitert med som ressurser under prosessen. Begge institusjonene har stor kompetanse på tilrettelegging av fysisk aktivitet for målgruppa, herunder erfaringer med hvordan trening av for eksempel styrke, kondisjon, koordinasjon og balanse har betydning for mestring av ulike ferdigheter, som igjen øker muligheten for å leve et aktivt og likeverdig liv. Helsesportssentrene har også erfaringer fra samarbeid med kommuner som har hatt pasienter ved sentrene.
Dialogseminar
13. og 14. juni samles alle på Gardermoen til Dialogseminar. Målet med dette første av to Dialogseminar, er at hver kommune sammen med «sitt» helseforetak presenterer utkast til modell for samhandling på slutten av dag to. Deretter skal de ulike aktørene hjem og forankre modellen i sin organisasjon, få innspill fra sine folk, og levere innspillene til prosjektleder og følgeforsker som tar dette med videre.
Modellene og prosessen skal dokumenteres og kunne brukes som inspirasjon for andre kommuner og helseforetak for å få til aktivitet og deltakelse sammen med andre for målgruppen.
Referanser
Breimo, Sandvin og Lunde (2014): Rehabilitering som felt. I Tidsskrift for velferdsforskning nr 3 – 2014
Helsedirektoratet 8/2009: Handlingsplan for rehabilitering av barn og unge
Helsedirektoratet (2015): Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator
Nyquist Astri (2012): Jeg kan delta! Barn med funksjonsnedsettelser og deltakelse i fysisk aktivitet – en multimetodestudie i en habiliteringskontekst. NORGES IDRETTSHØGSKOLE
Meld. St. 18 (2010–2011): Læring og fellesskap. Tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov. Kunnskapsdepartementet
Helsetilsynet (2008): Avlastning og støttekontakt – tjenester med betydning for et bedre liv. Rapport nr 4/2008
Solstad, Luckner, Bliksvær (2015): Det handler om samhandling! Nordlandsforskning
St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen — Rett behandling – på rett sted – til rett tid
St. prp. nr. 1 (2007-2008): Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering. Helse- og omsorgsdepartementet
Lovdata.no Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. www.lovdata.no 02.06.2016 kl 11.45
