Av Kristin Grue, skuespiller. Foto: Erika Hebbert.
Etter flere år med privatundervisning med tverrfløyte på Barratt Due Musikkinstitutt, tvang jeg mamma og pappa til å la meg begynne i korps. Eller jeg tvang dem ikke, men etter to år med mas, tegnet jeg en tegning av en smilende jente i korps omgitt av masse andre smilende uniformkledde barn, og da smeltet de. Jeg husket vel at jeg noen år tidligere hadde fått mormor til å slutte å røyke da jeg tegnet henne med en gigantisk sigarett hvor det kom masse tykk, grå røyk fra.
Jeg husker ikke helt hva som drev meg til å begynne i korps, men jeg tror jeg lengtet etter å få ha på meg uniform. Den blå jakka og det hvite skjørtet, og det å være sammen med masse andre barn. Tegningen vant og Mozart ble byttet ut med «Olsenbanden Theme» og «Can you feel the love tonight».
Jeg sluttet etter ett år. Det var for rar humor i korpset og turen til Skara Sommarland ble bare trist fordi jeg aldri fikk kyssa på grunn av den gigantiske reguleringen. Det var først da jeg ble eldre at jeg forstod at det ikke var selve korpset mine foreldre ikke likte. Det var loppisen som kom med korpset som var det store problemet. Ikke jobben i seg selv, men tiden det tok. Alle helgene de måtte bruke på gamle lopper. Med full jobb, to barn - der min storebror var delvis avhengig av rullestol, var det mye de måtte forholde seg til. Organisere, søke, planlegge. Og å tillegg organisere et loppemarked? Skrekk og gru.
Jeg fikk enormt mye frihet. De ga meg alle muligheter. Jeg fikk lov til å bare slutte i korpset fordi jeg ikke likte meg. Og de merket vel at jeg ikke hadde tålmodigheten til å bli en stor fløytespiller. Så jeg fikk lov til å begynne på volleyball. Så basket. Så jazzdans, hiphop og swing. Til og med capoeira. Foreldrene mine lot meg teste alt, slik at jeg selv kunne lande på det jeg syns var aller best. Og der jeg ble lengst, i hvert fall i tre år, var på Minken Fosheims Teaterskole.
Men jeg gjorde aldri mer enn én hobby av gangen. Det jeg gjorde aller mest i barndommen, det var å leke. Det var å hoppe på trampolinen, det var å filme filmer med det håndholdte VHS kamera, der all klipping foregikk mens man filmet (noe som innebar ekstremt mange kostymeskift, da jeg ofte spilte flere roller i samme film), eller å bare henge i klatrestativene og drømme meg bort.
Jeg var heldig. Fordi jeg kunne teste så mye og fordi jeg kunne bevege meg så fritt. Samtidig hadde jeg storebroren min, som ikke er født med en like sterk kropp som min. Han hadde begrensinger på sin spontanitet, men han hadde en fritid. Han hadde kompiser, og han fant måter der han kunne ha en aktiv fritid på han og.
"Og det er i det ene trappetrinnet, eller i den manglende heisen, skiltet uten punktskrift eller hos treneren som bare tenker seier- og ikke deltagelse og glede. Det er i det lille, den store ekskluderingen skjer."
Og det er det jeg ser så tydelig nå i voksen alder. Hvordan fritiden min var med til å forme meg. Men også hvordan fritiden var med på å forme broren min. Hvor stor del den var av begges liv, på ulike måter. Ja, skolen var veldig viktig, men fritiden var like viktig. Og det er i det ene trappetrinnet, eller i den manglende heisen, skiltet uten punktskrift eller hos treneren som bare tenker seier- og ikke deltagelse og glede. Det er i det lille, den store ekskluderingen skjer.
Jeg vet ikke om broren min hadde deltatt på flere organiserte fritidsaktiviteter om de hadde vært mer åpne og/ eller tilrettelagt for ham. Han er nå professor og han har alltid likt å lese bøker. Men jeg klarer ikke legge vekk tanken om at; hva hvis det hadde vært en lavere terskel – praktisk talt – for han å teste så mange forskjellige hobbyer som jeg gjorde? Det er derfor jeg støtter Redd Barnas kampanje om at alle barn har rett til lek og fritid. Hver dag møter alt for mange barn unødvendige hindringer i deres søken etter en innholdsrik og meningsfull hverdag og barndom. Og det er ikke alltid så lett å si fra og det er slitsomt å alltid måtte kjempe. Det er heller ikke så lett å forstå grunnen til at man ikke vil gå i det koret. Var det mangel på interesse, eller var det rett og slett mangelen på heis?
Men nå har jo storebror blitt en sindig og balansert fyr, som har evnen til å dykke ned i en ting om gangen. Jeg, derimot, har blitt en som er svært utålmodig, men som har troen på at jeg kan gjøre alt og som er nysgjerrig på nye veier livet kan ta meg. Og ofte, så bare hopper jeg i det. Til tider litt for fort, men til tider også veloverveid. Som da jeg begynte i korps. Og slutta i korps.
(Teksten er skrevet i forbindelse med Redd Barnas kampanje om at alle barn har rett til lek og fritid, og publiseres her etter tillatelse fra Redd Barna)
Opprinnelig publisert på VG.no, 30.06.18
